Velkommen

Velkommen - og takk for at du stakk innom. Her rår det positive (og av og til det som er vanskelig). Jeg har tanker om så mye, men mest om alt som skaper glede i sjel og sinn, de optimistiske, lyse tankene, som mange ganger har reddet meg fra å gå under. Ikke tro at jeg bare har opplevd medgang, men jeg har snudd motgangen til lærdom. Det er på en måte den som har gjort meg til den jeg er. Ellers blir det vakre omgivelser, godord til familie og venner og alt som ellers forskjønner livet.

fredag 21. mars 2014

Mann=kvinne=menneske

Nå stusser du sikkert, hvordan kan menn og kvinner være like?

Vi har hørt mye om menns og kvinners roller i de siste, om menns rett til å være menn, til å inneha mannens "typiske" egenskaper, og om at kvinner skal være sånn og slik.

I Norge skal det være likestilling, kanskje er denne noe misforstått, ved at det selvfølgelig er blitt en kjønnskamp.

Jeg tror faktisk mere på en menneskekamp, fordi mennesker er ulike. Dette handler ikke om kjønn, men om at vi er ulike og unike alle sammen. Mange kvinner trives best med å jobbe, noen velger å være hjemme med barna. Og det er det samme med menn, noen synes det er pyton å bli pådyttet en pappapermisjon, mens andre synes det er viktig å være sammen med sine barn på heltid.

Hvorfor diskuterer vi i det hele tatt hva som er rett og galt her? Kan ikke alle selv få velge sin vei, uten at det skal diskuteres og kritiseres i øst og vest.

Jeg synes faktisk ikke at det er respekt for mennesket her i dette landet i dag. Noen skal alltid kritisere og diskutere andres valg. Hva er nå vitsen med det?

Våre historiske kvinner som førte kampen for kvinners vilkår fra stemmeretten for 100 år siden, og fram til i dag, har virkelig fått gjennomført kvinners rettigheter. Dette skal vi ikke glemme, for jeg tror neppe at noen av oss ønsker en reise tilbake i tid på det området.

Nei, vi er like, eller ulike, ikke fordi det er kjønn, men fordi vi er mennesker.

Å takle livets gang...

... kan være utfordrende. Det er roligere på bloggen, og jeg er ikke så mye på.

Som datteren min sier: "Vi mister tilknytningen til mitt andre hjem nå, mamma." Ja det er jo sant det, nå er det ingenting igjen av den nærmeste familien, og dermed mister vi litt av vår tilknytning hit.

Vi pakker sammen det som har vært i leiligheten her, og det føles både vemodig og rart at siste rest av generasjoners liv og samlede gjenstander nå er på mine hender.

Jeg skal forvalte det som er igjen på beste måte, og stille ut skattene i vårt eget hjem. Jeg skal sette æren i å minnes det som var, og fortelle historiene så langt jeg kjenner dem videre til mine barn.

Vi får et nydelig hjem når alt er på plass, så mye kan sies. Men planer må tilpasses økonomien, og så må det tas etterhvert.

Vel vi er da nesten i rute.