Velkommen

Velkommen - og takk for at du stakk innom. Her rår det positive (og av og til det som er vanskelig). Jeg har tanker om så mye, men mest om alt som skaper glede i sjel og sinn, de optimistiske, lyse tankene, som mange ganger har reddet meg fra å gå under. Ikke tro at jeg bare har opplevd medgang, men jeg har snudd motgangen til lærdom. Det er på en måte den som har gjort meg til den jeg er. Ellers blir det vakre omgivelser, godord til familie og venner og alt som ellers forskjønner livet.

tirsdag 3. mars 2015

Tilgivelse



I dag hadde min kjære begynt med middagen til jeg kom hjem. Jeg burde bare takket ja, men istedenfor gikk jeg rett i kjelleren og ble sur og mutt. Nå skal det sies at akkurat det var mest for at vi manglet en del kommunikasjon. Men altså kjelleren var det og kjelleren ble det.

Så gjelder det da å komme seg såpass at topplokket stikker opp over vannflaten, og da er tilgivelse et bra våpen. Mot mismot og triste tanker.

Så da gjør jeg det da, tilgir min kjære for å komme videre. Det var tross alt ikke noe å ta sånn på vei for. Det hadde vært verre om han ikke hadde gjort noe.

Så det så.

Kjæresten min er tross alt ikke så ille lell, hihi.

Blir du sur om du ikke får det som du vil?

Det er mars, det er vår!

Sånn ser det ut utenfor vinduet mitt på jobben.


Mye snø ennå, det er noe i lufta og det varmer godt her jeg sitter av sol.

Tussete av mindre!!

Lyst på



FireKing Glassware

I bloggen Cathrines kreative hjørne så jeg altså boller i glass.

Og undersøker jeg nærmere finnes det litermål, kjevler og servise i samme stil. Men det var altså dette bake- og kjøkkenutstyret jeg falt for.

Lurer på om jeg kan få tak i dette noen gang.

Her kan du lese mer om dette merket.

Perfeksjonismens bakside

God tirsdag.

I dag et alvorlig innlegg om våre fasader, det presset vi legger på oss selv og hva som skjer når det rett og slett blir for mye.

Jeg har vært der selv, møtt den såkalte veggen, og det til tross for at jeg egentlig ikke har vært redd for å vise mine mindre gode dager og de følelsene som følger med. Hva da med dem som aldri sier noe, men presser seg selv til det ytterste.

Det må gå galt, det må toppe seg og sprekke en dag, og den dagen er ikke vakker, det kan jeg love.
Det blir for mye, og plutselig står man der og får ikke gjennomført noenting. Her har man ansvar for barn, hus, jobb og hjem, og mange andre baller i lufta man skal prøve å ta ned. Og alle rollene skal man fylle og være perfekt til fingerspissene. Og alt ansvar legger man på seg selv, for ingen andre klarer jo den jobben. Jo selvfølgelig gjør de det, men det er farlig å spørre, å delegere.

Ja, det må smelle en vakker dag. Hva da med oss rundt? Jo vi blir som regel overrasket når reaksjonen kommer, og tenker kanskje "ta deg sammen", "hva går av deg?". Hva gjør vi når en person ikke orker mer? Kanskje har vi avtaler med vedkommende, hva hvis vedkommende ikke orker å delta?

Vel, det eneste de rundt etter min mening kan gjøre er å støtte. Lytte. Snakke med. Ikke formane. Ikke presse. Bare være der.

Og til deg som er langt nede, prøv å være god mot deg, slipp til de rundt deg - det er håp, det er muligheter. Ting tar kanskje tid, men det er et lys der fremme.

Ha en god, nærværende dag alle sammen.