Pust fra regnbuelandet

Dette bildet har jeg "lånt" fra Facebookvenn Gerd Reidun Sæbø, og det ga et slags svar på innlegget jeg måtte skrive i går kveld.

Men jeg tror altså det er sånn det ser ut:

Samtaler om døden

Dette er et innlegg jeg synes det er veldig vanskelig å skrive, men samtidig blir jeg skjøvet mot det og kan på en måte ikke unngå det.

Vi vet alle om døden, vi vet at alle før eller senere skal dø, men alle håper det blir senere, selvfølgelig gjør vi det. Det er greit å utsette litt til det uunngåelige.

Men ansikt til ansikt blir det plutselig viktig for meg å ta opp dette temaet. Jeg er nå i den situasjonen at min kjære bestefar, som har rukket å bli 100 år, har havnet på sykehus med hjerneblødning og lungebetennelse. Når han er våken er han klar og kjenner oss igjen, og innimellom er han våken. Han tenker mye sier sykepleierne, han tenker på døden. Og det er sannelig ikke så rart.

Min bestefar har tenkt lenge, kanskje mange år, og han har forberedt seg godt. Jeg og har vært gjennom dette før, men da kunne jeg ikke kommunisere, fordi jeg enten ikke rakk å være der, eller fordi det var snakk om koma.

Men nå er det annerledes, og jeg har begynt å tenke på, hva sier vi til en gammel mann, som er 100 år, og som tenker på døden. 

Jeg vet at store deler av denne reisen må han klare alene, men jeg er den som følger han lengst på veien. Jeg er nærmeste pårørende, og sammen med min mann og mine to barn er vi alene om alt sammen. Så jeg vet at mye faller på meg.

Jeg kjenner at dette påfører meg en smerte, men jeg tenker at dette er noe som gir meg en eller annen lærdom, og her er nok den universelle planen å føre meg nærmere dette. 

Hvordan er det å ligge å vite at man skal gå bort? Det må være en stor sorg, det å skulle skilles fra sine nære og kjære. "Jeg skulle vært hjemme!" sier han med tårer i øynene i dag. Være bekymret for oss, for det vet jeg at bestefar er. Ikke få være med mere sammen med sine venner som har betydd så mye for han. Og så redselen for det som skal skje, det som kanskje er nær forestående. Kommer jeg dit jeg tror?

Hva sier vi og hva gjør vi, hvordan hjelper vi han gjennom dette? Og hvilken tro skal jeg trekke fram, tenker jeg plutselig. Min universelle, eller kommer barnelærdommen med troen på Jesus Kristus. Er det engler som kan hjelpe?

Min første tanke er at han møter igjen sine kjære, sin mor og far, sine søsken, sin kone, sin datter, og alle andre gode venner som har reist før han. Jeg tror de venter på han der, og at han får se dem og får vite at han er trygt framme. Jeg tror han kommer til å kjenne en så stor godhet at han ikke bekymrer seg mer om oss her på jorda. Han kommer til å ha det godt, være rørlig og førlig uten å trenge mer hjelp, slik han var før han ble syk.

Det er det jeg vil formidle, jeg ber nok om hjelp til å tørre å si det, for jeg vet jeg må det. Da skal dette gå bra.

Så kjære bestefar, jeg skal følge deg på veien, så langt det går, til jeg må si farvel. Da skal jeg vinke til deg, og ønske deg god tur hjem.

Jeg sier som Vidar Sandbeck, gjennom den sangen du er så glad i:

"Jeg tar deg i handa og føljer deg over e regnbågåbru."