En hard verden....og lenge siden sist

Hei igjen alle,

det går lang tid mellom hver gang jeg skriver nå.....vet ikke helt årsaken jeg, men det er mye annet som skjer i livet mitt for tiden.

Min høysensitivitet har slått rot og viser seg mere nå, i form av at den kommer mer fram i min bevissthet. Når noe skjer, som påvirker meg, spesielt i negativ retning, så varer dette flere dager.
Da sliter jeg med manglende nattesøvn og går konstant med klump i magen.

Nå får jeg heldigvis sagt fra om tingenes tilstand, og det er ansvaret jeg tar den første tiden. Jeg kan ikke pålegge noen å gjøre ting slik jeg vil, men da er selvfølgelig konsekvensen at det går lengre tid før jeg er meg selv igjen. Jeg prøver jo bare å fortelle hvordan situasjonen påvirker meg og hva som skal til for at den skal løse seg.

Tåke over et landskap
Sikten er ikke så god.
Likevel skimter jeg 
lyset - 
bakenfor det som tynger.
5.8.15 WenChe

Innlevelse

God tirsdag,

å synge i kor gir mange perspektiver på livet.

Det handler om innlevelse og formidling. Å forstå en tekst, og synge slik at publikum virkelig forstår hva det dreier seg om.

Det er da det er viktig å ha kontakt med sine egne følelser. Og vet dere hva jeg har oppdaget, jo, at jeg må jobbe med akkurat dette.

Ja, akkurat, jeg sliter med å finne kontakten med mitt følelsesregister. Sinne, sorg, glede, tårer, latter, ja jeg har av og til følelsen av å måtte lete etter dette.

Dette går helt klart ut over formidlingen.....

Noen vil si at jeg mangler empati, men det er jeg litt uenig i, fordi empati for meg er å sette meg inn i hvordan andre har det inni seg, altså å sette seg inn i deres sted. Det har jeg ingen problemer med. Men det er innlevelsen i formidlingen jeg snakker om her.

Tiden går.....lenge siden sist

De siste ukene har jeg altså vært alldeles ute av min faste bane, og jeg har nesten gitt opp å gjøre noe som helst. Det har ført til at alt forfaller, inkl meg selv.

Jeg vet hvorfor det er slik, det er fordi jeg har voksne barn boende hjemme, og det stresser meg noe så vanvittig at det går på helsa løs.

Vi prøver altså å få vedkommende videre i livet, men ting tar tid når det kun er et prosjekt som pågår. Så går altså dagene med til å vente på en avgjørelse på et prosjekt, før neste sakte men sikkert kommer i gang. Så er det ny ventetid.

Og jeg er så utrolig sliten, men det ser ikke ut til at det hjelper hva jeg sier. Ingen flytter ut og tilstanden er stabil......

Jeg gruer meg sånn til å komme hjem om dagen, ikke fordi jeg har det vondt sånn sett, men fordi ting er som de er.

Fengselsfugl...eller???

Alltid skjer det noe.....

.....og jeg er i handlingslammet tilstand igjen.

Skal vel egentlig være glad for at det gikk som det gikk, at ingen ble skadet. Men det er jo ekstra utgifter da, som stadig dukker opp, og det er intenst ergelig åkkesom.

Ny bil, og allerede etter 3 ukers eierskap, så er speilet på høyre side "vraket".......en elg kom ut i veien og nestenkolliderte med bilen. Selvfølgelig er jeg glad for at det gikk bra med mannen, og nå har han lovet å fikse dette for meg fortere en fort. Grom og da.

Men det medfører handlingslammelse med det resultat at ting ikke blir gjort i det tempoet jeg ønsker. Jeg er kvalm pga angst og har det ikke veldig bra akkurat nå. Angstbølgene flommer nesten som elva her......

Foto: Wenche Myrvang Tangen

Jeg håper....

Can I escape the sorrow of my soul?
Can the hardened ground of my heart be tilled and nourished?
This road is treacherous and unfamiliar. But there is hope.

Noen dager er svarte, andre er til glede. her på bloggen skriver jeg om begge sider, og legger ikke skjul på at enkelte dager er vanskelige. 

Uro

Jeg har en uro i kroppen som av og til kommer fram. Uro over å bli satt til side, å ikke få fortsette verken som dirigent eller som lærer.

Kanskje er det ikke grunn til den, men magefølelsen min har hengt seg opp i at det er slik det er. Selvfølgelig går jeg ikke rundt og tenker på dette hele tiden, men det dukker altså opp av og til. I dag er en slik dag.

Jeg fant dette bildet som passer til dagens lille tekst, og det minner meg på at jeg skal snu det negative til noe positivt, i og med at forandring som regel er til det bedre, eller for at vi skal få plass til noe annet i livet vårt.

Så jeg håper på et svar innen den tid kommer.

Fremdeles redd

Fremdeles sitter mye i kroppen, og jeg kjenner at følelsen av utilstrekkelighet får næring, selv om jeg så gjerne ville vært foruten.

Jeg fikk sagt noe til min kjære i dag, heldigvis, og han klarte etterhvert å dra meg opp igjen. For det er som han sier, jeg kan jo mye jeg og, det er bare at jeg ikke orker å øve på det, trene meg opp og fullføre.

Nettene er fulle av turbotanker, jeg våkner av at hjernen ikke klarer å komme seg ut av karusellen og falle til ro.

Dette demper kreativiteten min mye, og livsgleden. Og det hemmer meg.

Underveis mens jeg skrev dette innlegget, har jeg sikkert muligheter for å få henvisning til DPS på Tynset, for om mulig å bearbeide dette trollet.

Det må fram i lyset og slå sprekker.

Angst og selvfølelse, upstairs and downstairs...

«Du må ikke kunne for å begynne, men du må begynne for å kunne.»

Ukjent.»

Jeg sliter for tiden med dårlig selvtillit, føler at mestring og mot er helt fraværende. Og jeg er misunnelig på alle som jeg føler kan mer enn meg.

Barnslige, dumme tanker, fordi det innebærer selvfølgelig at jeg glemmer hva jeg kan.

Angsten sitter som ei klo i brystet om jeg har ærender på steder jeg anser som autoritære, og min kjære måtte omtrent slepe meg inn dørene her om dagen.

Men jeg klarte å gjennomføre dette lille ærendet, og det var mye som ramlet av skuldrene når jeg kom ut derfra.

Hva er så denne mangelen på selvfølelse? Mange årsaker, men den største tror jeg er at jeg veier minst 50 kg for mye. Jeg har vondt i muskler, hofter og knær. Ja, jeg vet jeg burde spise riktig og trene, men hittil har jeg sittet her og syntes synd på meg selv. 

Jeg må gjøre noe med dette, det har jeg sagt over ett år nå, men jeg kommer liksom ikke videre. Og ikke blir det bedre av at noen sier at jeg må heller. Nei, dette må jeg finne ut av selv, jeg flink til å legge planer, men ikke å gjennomføre dem. Som igjen fører til at jeg trekkes nedover i min egen mørke verden.

Jeg har så altfor mange ganger sagt at NÅ, nå skal jeg sette i gang, men er det blitt noe av, neida, jeg sitter og bare eser mer og mer ut. 

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg tenker at å sette reelle ord på det kan hjelpe. Kjenner at jeg gjennnom skriveprosessen begynner å få en anelse galgenhumor inn i hodet. Så da lysner det jammen litt.

Ukjent

Det koster å være kar

Alt gikk veldig bra på begravelsesdagen og minnesamværet etterpå. Det har også gått bra å pakke ned ting fra leiligheten. Så jeg har i grunnen følt meg ganske bra, overraskende bra.

Mandag morgen våknet jeg med klump i magen og helt skjelven innvendig. Jeg klarte å kjøre ned til Atna, men måtte snu der. Tårene bare strømmet på og jeg måtte bare komme meg hjem.

Det koster altså å være ovenpå noen dager. Tror at grunnen til mine sterke reaksjoner denne gangen er at jeg ikke har noen igjen som tilhører tidligere generasjoner. Jeg kan ikke ta en telefon til himmelen liksom.

Kanskje finnes det andre kommunikasjonsmåter, men de har jeg ikke funnet enda, selv om jeg tror på slikt.

Det er det samme i dag, jeg er i "oppløsning" innvendig, selvtilliten er på bånn og jeg synes ikke at det er verdt å ha med andre å gjøre. Jeg har mer enn nok med meg selv, og er meg selv nærmest.

Men jeg skal da prøve å få gjort litt i dag, det står ei plastkasse med gamle fat og brett her, og den har jeg tenkt å sortere. Skatter som er tatt med hjem fra leiligheten vi holder på å tømme. Skal ta noen bilder senere, og vise dere.

For alt jeg vet, kan det gi litt glede i dagen.

Hva skal jeg si?

Nå har jeg mistet den siste av dem før meg. Dødsfall og begravelse, mye å rydde opp i, og jeg tar på meg den kalde, harde masken og ordner opp i det meste.

Trodde dette skulle gå bra jeg, men nå sier kroppen fra. Her er det full sorgreaksjon i dag, og jeg sliter med klump i magen og tårene bare renner.

Derfor brukes dagen i dag til rekreasjon, og jeg har faktisk fått til å rydde i noen poser osv. Planen er å rydde fra den innerste stua og rydde meg vei gjennom kjøkkenet og ut i gangen. Får se hvor langt jeg kommer, for her må jeg ta det jeg klarer og føler for.

Mer er det ikke å si.......

Ikke i form

I dag duger ikke formen til særlig annet enn å sitte her og fordrive tiden ved PC'en. Smellen i går sitter godt i og det er ikke annet å gjøre enn å vente. Jeg har angstfølelsen i magen fremdeles, og i løpet av dagen har det variert fra å kunne spille spill, og glemme, til at den er som nå, at jeg er på gråten.

Jeg skulle inderlig ønske at jeg slapp dette, hadde håpet at jeg kunne jobbe litt hjemme. Men nå er jeg forsinket med minst 2-3 dager, helt unødvendig. Har prøvd å gjøre litt, tørket støv på badet, dusjet og ryddet litt klær. Men jeg ble så skjelven at jeg måtte sette meg igjen. Må ta det med ro.

Godt at Pus er her i armkroken, det er beroligende. Det gjør godt å skrive, lytte til musikk, ja alt som gir meg en god følelse......men det er ikke nok, rett og slett. Det roer meg ikke helt ned.