Jeg var ikke klar over at jeg faktisk hadde vært borte fra meg selv helt siden barndommen. Jeg har hatt en god oppvekst, fått det jeg trenger av mat på bordet, kjærlighet og omsorg. Allikevel har ikke familien min vært til stede.
Men de gjorde så godt de kunne, jeg kan ikke laste dem, det ville ikke være riktig. Ikke får jeg gjort noe med det heller, jeg kan ikke bare ta en telefon siden de ikke er jordiske lengre. Så jeg kan kjenne på det som var, men jeg må hele tiden ha tanke for nåtiden og det å komme meg videre.
Det er mange lag å skrelle av, og jeg vet ikke om jeg noen gang når det aller innerste laget, men jeg skal prøve så langt jeg kan. Hva jeg finner når det innerste kammeret er åpnet, det vet jeg ikke, men jeg håper, håper inderlig at jeg skal kunne finne meg, HELE meg.
Så i kveld er det bena høyt og øl eller vin i glasset. Og en god film tenker jeg.
Ha en finfin fredag. :-)
