Jeg lot meg skli inn i en liten depresjon i går kveld, stedet der alt er negativt og hvor jeg ikke ser noen lysning.
Trøsten er at det bruker å være slik når jeg grubler på noe og ikke helt vet hvordan jeg skal ordlegge meg. Som vanlig hadde jeg nær sagt er det mannen jeg lever med som får det. Han kommuniserer ikke, er det meg det er noe galt med? Nå kan han jammen komme selv! Slike ord kverner rundt i hodet. På den annen side har jeg faktisk surmulet hele uka, har hatt små angstanfall og utsatt betaling av regninger og rydde opp i papirene mine. Blir for mye da tror jeg.
Så innser jeg at det er jeg som har ansvar for å ta det opp, for dette må vi snakke om. Mangel på kommunikasjon må tas med en gang, hvis ikke utarter det seg og kan fort bli et uoverkommellig problem.
Så når den avgjørelsen er tatt, velger jeg gleden.
Men selv om jeg velger gleden så trenger jeg også:
