Et samlivsbrudd er traumatisk for alle parter, kanskje også for de som klarer å være verdens beste venner.
Alle livsendringer som medfører atskillelse resulterer i en eller annen form for sorg. Eller sinne, av og til er konfliktnivået høyt, spesielt i starten.
De fleste innser at de bør klare å samarbeide til beste for barna, og at det er barna som bør stå i fokus slik at overgangen til et forandret liv blir så smidig som mulig.
Av og til hører jeg om barn som havner i skuddlinjen mellom foreldre som ikke klarer å legge bitterhet, sinne og egoisme til side. Og jeg blir så utrolig trist på barnas vegne.
Noen foreldre er og blir bråkmakere, det må vi ikke glemme. I sammenhenger med vold i nære relasjoner vil konfliktnivået bevisst holdes høyt. Men i noen sammenhenger er det ikke snakk om vold, men bare at foreldrene setter sin egen person foran alt, og "glemmer" sine barn.
Uansett årsaker og situasjoner, mitt høyeste ønske er at barnas beste settes først, de har krav på å ha en god oppvekst. Ikke sett dem opp mot den andre forelderen, ikke baksnakk den andre, og prøv å bevare et vennskap for barnas skyld.
