Jeg vet hvorfor det er slik, det er fordi jeg har voksne barn boende hjemme, og det stresser meg noe så vanvittig at det går på helsa løs.
Vi prøver altså å få vedkommende videre i livet, men ting tar tid når det kun er et prosjekt som pågår. Så går altså dagene med til å vente på en avgjørelse på et prosjekt, før neste sakte men sikkert kommer i gang. Så er det ny ventetid.
Og jeg er så utrolig sliten, men det ser ikke ut til at det hjelper hva jeg sier. Ingen flytter ut og tilstanden er stabil......
Jeg gruer meg sånn til å komme hjem om dagen, ikke fordi jeg har det vondt sånn sett, men fordi ting er som de er.
Fengselsfugl...eller???