På andre siden av senga er det også en lyd....langt borte fra siver det inn gjennom øret, når hjernen.....
Åh, er det morgen alt. 10 minutter senere plinger det på nytt, og når jeg gløtter på øya, ser Pus ned på meg......
Nå er jeg så heldig at jeg får kaffe på senga hver morgen, hvilket innebærer at det er en som må gløtte på øya mer enn meg, og jeg kan nyte min lille ekstra skjønnhetssøvn.....NOT.......
Fortumlet og med sterkt tåkesyn famler jeg meg fram til badet, og det eneste jeg tenker på er....KAFFE. Den koppen min kjære mann kommer opp trappa med, og som dufter liflig av den magiske drikken.
Det er automatgir i morgenstellet, og jeg tror ingenting går via hjernen i denne stunden.
Tåken vedvarer omtrent den tid det tar å komme seg tilbake til sengehalmen og gripe tak i livbøyen (=kopphanken) og bli reddet.
Så er jeg klar for å starte en ny dag! Iallefall enkelte dager....;-)
