Jeg fikk sagt noe til min kjære i dag, heldigvis, og han klarte etterhvert å dra meg opp igjen. For det er som han sier, jeg kan jo mye jeg og, det er bare at jeg ikke orker å øve på det, trene meg opp og fullføre.
Nettene er fulle av turbotanker, jeg våkner av at hjernen ikke klarer å komme seg ut av karusellen og falle til ro.
Dette demper kreativiteten min mye, og livsgleden. Og det hemmer meg.
Underveis mens jeg skrev dette innlegget, har jeg sikkert muligheter for å få henvisning til DPS på Tynset, for om mulig å bearbeide dette trollet.
Det må fram i lyset og slå sprekker.
