Gjøre noe for meg

Etter et par dager hvor uka gikk skeis i forhold til planer, så er det godt å kunne gjøre noe for meg akkurat nå.

Jeg tente lys jeg, det er det så lenge siden jeg har gjort, og det føltes så riktig akkurat i kveld.
Jeg trenger å gjøre noe for meg, og være bevisst på det.

Jeg trenger å ta vare på den lille jenta, gi henne masse kjærlighet og omsorg, og vise at hun er verdt masse. Jeg vil gjerne gi henne en best mulig start på resten av livet, og vise henne at det er tillatt å ha kontakt med alle sine følelser.

Det er viktig for meg å rydde litt plass til det som er meg, og bruke energien innover isteden for å spre den utover på mange aktiviteter. Det er å flykte fra den lille jenta, hun trenger tilstedeværelse, hun.

Så uka hittil ble litt amputert i forhold til det jeg hadde tenkt, men men.....

Visner hjertet?

“Goodbyes are only for those who love with their eyes. Because for those who love with heart and soul there is no such thing as separation.” 
― Rumi

Jeg kan aldri tro at et hjerte visner helt, at kjærligheten blir borte, liksom. Det finnes kjærlighet i alle mennesker, noen ganger helt betingelsesløst, andre ganger hard og forvridd. Men alle har vi dette hjertet, og jeg har klokkertro på at hjertene ikke dør, selv om høsten og vinteren gjør sitt inntog. De ligger bare i dvale til neste vår.

Noen ganger er det vanskelig å svelge at ALLE har et hjerte. Det er noen mennesker som ønsker makt mer enn noe annet og som skal vokte stegene du tar. Jo de har nok et hjerte, men det er preget av mørke og andre ekle saker. Et godt råd er å tilgi dem på avstand. Du trenger ikke være nær alle som ikke vil deg vel. Visse mennesker er best langt borte fra deg.

Det som er viktig er at ditt hjerte er fylt av godhet og hjertelag for både deg selv og andre.

Noen har sine hjertenskjære et annet sted enn her på jorden. Disse vil alltid være i hjertet og deres hjerter er ikke borte. Hvordan kan de være det når de fremdeles er hos deg, i tankene dine, i ditt kjærlighetslys?

Så ja, jeg har tro på at hjertet aldri visner. En vår kommer, lyset siver ut fra mørket, og hjertene lever.

5 om dagen

5 om dagen forbindes oftest med frukt og grønnsaker, og er viktig å få i seg.

Jeg tror kanskje at om dagen kan brukes til mer - 5 gleder om dagen, 5 ting å være takknemlig for om dagen, 5 blomster om dagen, 5 fine ting å si om dagen

Bare fantasien setter grenser.

Ting tar tid

Ting tar ofte mer tid enn jeg har lyst til at det skal gjøre, og mine planer om et blogginnlegg hver dag er allerede en saga blott.

Jeg får vel heller se på det som en rettesnor og en tipsbank til temaer jeg kan skrive om, og så får jeg ta det litt på feelingen tror jeg.

Mitt faste torsdagstema er egentlig dager som er verdt å ta vare på i den kommende uken, i min kalender er det Kyndelsmesse, Samefolkets dag og morsdag som er nevnt.

KYNDELSMESSE – MARIA LYSMESSE. FESTEN FOR HERRENS FREMSTILLING I TEMPELET 2. FEBRUAR.. Denne festen kalles også “lysmesse” eller Kyndelsmesse (primstaven). Under messen denne dagen holder alle levende lys i hånden – et tegn på kjærligheten i våre hjerter og at lyset skal fortrenge mørket. Vi ærer også Jesus Kristus - Verdens lys. Vi blir og minnet om at vi ved jomfru Marias eksempel skal lyse og være et eksempel ved våre gode gjerninger.



Dette synes jeg var en utrolig vakker beskrivelse av en glemt høytid. Tenk at lyset skal fortrenge mørket. Og jeg trengte dette akkurat nå, jeg lever på en måte litt utenfor meg selv, en litt passiv, grå verden har akkurat nå tilhold i hodet, og da er det veldig godt å kjenne på dette forløsende, jeg fikk plutselig et halmstrå å gripe etter. Noe fyller meg, nye krefter. Mandag er det korøvelse, mon tro om jeg ikke skal være det lyset for de andre, inspirere og hente fram noe i dem. Og når jeg kommer hjem, skal det tennes lys, og det skal være stille......

Jeg fant dette diktet av Irene Rognlie på nettet, det heter Lys og mørke.

Aldri er natten helt mørk,
stjernene skinner i den.
Aldri er gråværet uten lys,
regndråpene, min venn,
ser du dem?
Aldri er sorgen alene,
minnene lyser i den.
Aldri er vinteren det aller siste,
våren ligger gjemt i den.
Herre, når solen går ned
skinner den bare et annet sted.
I mørket lyser stjernene klart.
Lær meg, herre, å se
stjernene Du tenner
på min mørke himmel.

6. februar er det Samefolkets dag, Samenes nasjonaldag (sørsamisk: Saemiej åålmegebiejjie, nordsamisk: Sámi álbmotbeaivi) er 6. februar. Dagen omtales også av enkelte som «samefolkets dag» og «samisk folkedag». Nasjonaldagen ble vedtatt av Samekonferansen i1992 og er felles for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. Den ble feiret for første gang i 1993 samtidig somFNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok.



Jeg feirer med reinsdyrkjøtt til middag tenker jeg. Oppskrift finner du ved å gå inn på linken, eller så kommer jeg med oppskriften og bilder av maten.

Morsdagen på søndag trenger jeg vel ikke å komme nærmere inn på. Jeg håper på snill mann, snille barn og en blomsterbukett. Kaffe på senga får jeg uansett. Kanskje jeg skulle bake en kake, disse så utrolig appetittvekkende ut. Store muligheter for et blogginnlegg da også tenker jeg.

I kveld skal jeg se over de siste pappeskene i kjelleren, og så skal jeg lage lydfiler til noen korister som venter på dette.

Ha en nydelig ettermiddag og kveld.

Snakker mer enn jeg handler

Så er det på han igjen da......jeg må bare innrømme det......jeg har et stort problem med å fullføre prosjekter.

Alle gode intensjoner er til stede, jeg bestemmer meg, setter i gang, legger planer og holder på omtrent en 2 ukers tid......så er jeg tilbake til gamle vaner......utsetter ting, og bare går og ser på alt som burde vært gjort. Uten interesse, uten energi.

Hva er dette for noe? Jeg blir altså så irritert på meg selv, og så setter angsten. Og blir det gjort noe mer da? Neida, det gjør ikke det, heller mindre.

Store kleshauger på golvet på soverommet. Papirbunker så høye som bare det. Og der går jeg, ser på det..og snur ryggen til.

Har dere der ute noen gode ideer til hvordan jeg kan snu denne usunne trenden så er jeg dere evig takknemlig.

Farvel

I dag tar vi farvel med min kjære morfar.

Han har levd et veldig langt og godt liv, alltid vandret den gode veien og så lenge jeg har kjent han, har han aldri sagt nei til noe. Den tålmodigste mannen jeg vet om.

Han er den siste jeg har igjen av generasjoner før meg, og det er litt spesielt nå å skulle være den som er igjen.

Men det skal gå, og det blir en vakker ramme rundt en vakker seremoni.

Jeg tenkte på noe da jeg våknet i dag, på hvorfor jeg tar så raske valg. Det er jo intuisjonen min som velger for meg, og den bare gir signaler som er så sterke at jeg kan ikke gjøre annet enn å høre på den.

Så valgene som er tatt for blomster, seremoni og det som skal skje er valgene bestemt av denne evnen. Men selvfølgelig i samsvar med bestefars ønsker (iallefall nesten alle). Noe av det er også min måte å ta avskjed på, og slik synes jeg det skal og må være.

Så da er dagen her, og vi må bare komme oss gjennom.

Over regnbågåbrua

Da gikk han over regnbågåbrua og ut av tiden, litt over 100 år etter at han ble født.

Født i ei tid da snøplogen vart kjørt med hest, etterlater seg bærbar PC. Dette beskriver han i et nøtteskall, og betegnende for den store forandringen i verden i hans levetid.

Ei regnfull natt i mars skulle bli hans siste, han var i grunnen mettet av dager nå, og ble så brått sjuk rett etter sin 100 års dag. Heldigvis fikk han være frisk fram til da, og heldigvis slapp han en lang pine.

Så gikk det fort, når han først skulle vandre. Han hadde mange venner her, jeg tror det stod like mange og ventet på han når han kom hjem til stedet han var overbevist om at eksisterte.

Han har det godt nå, og slik kan vi som er igjen her ha det godt når vi tenker på dette.

Hvil i fred.

Så rart...

... at det du tenker også gjenspeiles utenfor deg selv. Rart at dette bildet ikke kom fram i går.....neida, i dag når det positive dominerer igjen dukker denne opp.

Og taler for seg selv.

Bølger

I dag har til dels kraftige bølger slått inn over mine strender......

Jeg har hatt hodet mer under enn over vann, slik det vanligvis går når mine omgivelser ikke klarer å høre på advarsler om at jeg faller.

Og da faller jeg da selvfølgelig, og da er det bare å styre unna. Så dagen er tilbrakt for det meste i sengen, med magevondt og oppkast. Og selvfølgelig et hode som er innhyllet i en tåkedott.

Min vei til helbredelse er en ensom vei, og det er en kronglete vei, som det tar tid å finne fram på. Det tar tid før det lysner og jeg kan krabbe frem fra mørket.

Jeg lytter til musikk, jeg ser på vakre bilder, tekster som trøster og skriver også litt selv. Dette hører med på veien ut av natten, men jeg aner altså ikke når dagen begynner.