Jeg har hatt hodet mer under enn over vann, slik det vanligvis går når mine omgivelser ikke klarer å høre på advarsler om at jeg faller.
Og da faller jeg da selvfølgelig, og da er det bare å styre unna. Så dagen er tilbrakt for det meste i sengen, med magevondt og oppkast. Og selvfølgelig et hode som er innhyllet i en tåkedott.
Min vei til helbredelse er en ensom vei, og det er en kronglete vei, som det tar tid å finne fram på. Det tar tid før det lysner og jeg kan krabbe frem fra mørket.
Jeg lytter til musikk, jeg ser på vakre bilder, tekster som trøster og skriver også litt selv. Dette hører med på veien ut av natten, men jeg aner altså ikke når dagen begynner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar