Han har levd et veldig langt og godt liv, alltid vandret den gode veien og så lenge jeg har kjent han, har han aldri sagt nei til noe. Den tålmodigste mannen jeg vet om.
Han er den siste jeg har igjen av generasjoner før meg, og det er litt spesielt nå å skulle være den som er igjen.
Men det skal gå, og det blir en vakker ramme rundt en vakker seremoni.
Jeg tenkte på noe da jeg våknet i dag, på hvorfor jeg tar så raske valg. Det er jo intuisjonen min som velger for meg, og den bare gir signaler som er så sterke at jeg kan ikke gjøre annet enn å høre på den.
Så valgene som er tatt for blomster, seremoni og det som skal skje er valgene bestemt av denne evnen. Men selvfølgelig i samsvar med bestefars ønsker (iallefall nesten alle). Noe av det er også min måte å ta avskjed på, og slik synes jeg det skal og må være.
Så da er dagen her, og vi må bare komme oss gjennom.
