Min morfar brukte mye av tiden sin på å snakke om at han hadde "gått den gode veien", når han skulle se tilbake på livet sitt. Han var en klok mann, min morfar, han rakk å bli 100 før han havnet på sykehuset og sa farvel til dette livet 3 uker etterpå.
Den gode veien ja, hva er nå det? Det kan jo defineres forskjellig fra person til person. For morfar var det å gjøre gode ting mot sin neste. Den som blir sint, har tapt, kunne han finne på å si. En fredens mann som aldri sa et vondt ord om noen.
For meg er den gode veien en ukuelig optimisme med tro på at det er mulig å spre lys i andre menneskers liv. Spesielt de mørke krokene har godt av å bli belyst av og til. Men der min morfar på en måte vendte det andre kinnet til, blir jeg eitrende sinna over urettferdighet, firkantethet og elendig tankegang. Som den kenyanske moren som ble stilt overfor valget mellom å ta med datteren til slummen i hjemlandet, eller dra fra barnet sitt og overlate henne til barnevernet. Barnevernet gnir seg vel i hendene, enda et barn de kan sette bort til fosterforeldre som skor seg på ordningen.
Mulig jeg har tapt, men kanskje har jeg også vunnet fordi det nytter å kjempe mot!
Måtte få skrevet det av meg.
Fredagshissigklemmer fra Wenche
