«Du må ikke kunne for å begynne, men du må begynne for å kunne.»
Ukjent.»
Jeg sliter for tiden med dårlig selvtillit, føler at mestring og mot er helt fraværende. Og jeg er misunnelig på alle som jeg føler kan mer enn meg.
Barnslige, dumme tanker, fordi det innebærer selvfølgelig at jeg glemmer hva jeg kan.
Angsten sitter som ei klo i brystet om jeg har ærender på steder jeg anser som autoritære, og min kjære måtte omtrent slepe meg inn dørene her om dagen.
Men jeg klarte å gjennomføre dette lille ærendet, og det var mye som ramlet av skuldrene når jeg kom ut derfra.
Hva er så denne mangelen på selvfølelse? Mange årsaker, men den største tror jeg er at jeg veier minst 50 kg for mye. Jeg har vondt i muskler, hofter og knær. Ja, jeg vet jeg burde spise riktig og trene, men hittil har jeg sittet her og syntes synd på meg selv.
Jeg må gjøre noe med dette, det har jeg sagt over ett år nå, men jeg kommer liksom ikke videre. Og ikke blir det bedre av at noen sier at jeg må heller. Nei, dette må jeg finne ut av selv, jeg flink til å legge planer, men ikke å gjennomføre dem. Som igjen fører til at jeg trekkes nedover i min egen mørke verden.
Jeg har så altfor mange ganger sagt at NÅ, nå skal jeg sette i gang, men er det blitt noe av, neida, jeg sitter og bare eser mer og mer ut.
Jeg skriver dette innlegget fordi jeg tenker at å sette reelle ord på det kan hjelpe. Kjenner at jeg gjennnom skriveprosessen begynner å få en anelse galgenhumor inn i hodet. Så da lysner det jammen litt.
Ukjent
.jpg)