Det löser sej.....

Rart å tenke på hvor lite som egentlig skal til før alt snus og kroppen kjennes ut som en lettvekter i forhold til titanformen den har kjent de siste ukene.

Hjelp er kontaktet, og jeg har igjen begynt å ta tak i det som må til for å holde liv i familien.

En bunke med regninger så høy som en skyskraper er borte, og et trailerlass med bøker skal besiktiges og leveres. De er i hvert fall med ut av huset og er klar til å ende opp der de engang kom fra, et par måneder forsinket riktignok, men det er bedre sent enn aldri sies det.  Kanskje jeg får tid til å blogge litt igjen og?

I naturen ruver fjellene....

"I naturen ruver fjellene. I hjemmet bagatellene." Eivind Berggrav.

Og bagatellene ruver så himmelhøyt, ja høyere enn Mount Everest. Himalaya så uoverstigelige de virker.

Jeg flykter snart fra alt er jeg redd for, det er så utrolig kjipt å være der...i rotet....som jeg ikke orker å ta tak i......

Tiden går.....lenge siden sist

De siste ukene har jeg altså vært alldeles ute av min faste bane, og jeg har nesten gitt opp å gjøre noe som helst. Det har ført til at alt forfaller, inkl meg selv.

Jeg vet hvorfor det er slik, det er fordi jeg har voksne barn boende hjemme, og det stresser meg noe så vanvittig at det går på helsa løs.

Vi prøver altså å få vedkommende videre i livet, men ting tar tid når det kun er et prosjekt som pågår. Så går altså dagene med til å vente på en avgjørelse på et prosjekt, før neste sakte men sikkert kommer i gang. Så er det ny ventetid.

Og jeg er så utrolig sliten, men det ser ikke ut til at det hjelper hva jeg sier. Ingen flytter ut og tilstanden er stabil......

Jeg gruer meg sånn til å komme hjem om dagen, ikke fordi jeg har det vondt sånn sett, men fordi ting er som de er.

Fengselsfugl...eller???