Det löser sej.....

Rart å tenke på hvor lite som egentlig skal til før alt snus og kroppen kjennes ut som en lettvekter i forhold til titanformen den har kjent de siste ukene.

Hjelp er kontaktet, og jeg har igjen begynt å ta tak i det som må til for å holde liv i familien.

En bunke med regninger så høy som en skyskraper er borte, og et trailerlass med bøker skal besiktiges og leveres. De er i hvert fall med ut av huset og er klar til å ende opp der de engang kom fra, et par måneder forsinket riktignok, men det er bedre sent enn aldri sies det.  Kanskje jeg får tid til å blogge litt igjen og?