I dag et alvorlig innlegg om våre fasader, det presset vi legger på oss selv og hva som skjer når det rett og slett blir for mye.
Jeg har vært der selv, møtt den såkalte veggen, og det til tross for at jeg egentlig ikke har vært redd for å vise mine mindre gode dager og de følelsene som følger med. Hva da med dem som aldri sier noe, men presser seg selv til det ytterste.
Det må gå galt, det må toppe seg og sprekke en dag, og den dagen er ikke vakker, det kan jeg love.
Det blir for mye, og plutselig står man der og får ikke gjennomført noenting. Her har man ansvar for barn, hus, jobb og hjem, og mange andre baller i lufta man skal prøve å ta ned. Og alle rollene skal man fylle og være perfekt til fingerspissene. Og alt ansvar legger man på seg selv, for ingen andre klarer jo den jobben. Jo selvfølgelig gjør de det, men det er farlig å spørre, å delegere.
Ja, det må smelle en vakker dag. Hva da med oss rundt? Jo vi blir som regel overrasket når reaksjonen kommer, og tenker kanskje "ta deg sammen", "hva går av deg?". Hva gjør vi når en person ikke orker mer? Kanskje har vi avtaler med vedkommende, hva hvis vedkommende ikke orker å delta?
Vel, det eneste de rundt etter min mening kan gjøre er å støtte. Lytte. Snakke med. Ikke formane. Ikke presse. Bare være der.
Og til deg som er langt nede, prøv å være god mot deg, slipp til de rundt deg - det er håp, det er muligheter. Ting tar kanskje tid, men det er et lys der fremme.
Ha en god, nærværende dag alle sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar