Vi har hørt mye om menns og kvinners roller i de siste, om menns rett til å være menn, til å inneha mannens "typiske" egenskaper, og om at kvinner skal være sånn og slik.
I Norge skal det være likestilling, kanskje er denne noe misforstått, ved at det selvfølgelig er blitt en kjønnskamp.
Jeg tror faktisk mere på en menneskekamp, fordi mennesker er ulike. Dette handler ikke om kjønn, men om at vi er ulike og unike alle sammen. Mange kvinner trives best med å jobbe, noen velger å være hjemme med barna. Og det er det samme med menn, noen synes det er pyton å bli pådyttet en pappapermisjon, mens andre synes det er viktig å være sammen med sine barn på heltid.
Hvorfor diskuterer vi i det hele tatt hva som er rett og galt her? Kan ikke alle selv få velge sin vei, uten at det skal diskuteres og kritiseres i øst og vest.
Jeg synes faktisk ikke at det er respekt for mennesket her i dette landet i dag. Noen skal alltid kritisere og diskutere andres valg. Hva er nå vitsen med det?
Våre historiske kvinner som førte kampen for kvinners vilkår fra stemmeretten for 100 år siden, og fram til i dag, har virkelig fått gjennomført kvinners rettigheter. Dette skal vi ikke glemme, for jeg tror neppe at noen av oss ønsker en reise tilbake i tid på det området.
Nei, vi er like, eller ulike, ikke fordi det er kjønn, men fordi vi er mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar