Å vinne eller feile

Vil det å komme i mål bare gi to resultater? De fleste vil kanskje mene det, kanskje lykkes du, eller så går alt rett vest.

Men noen mennesker feiler og reiser seg igjen, feiler på nytt og går videre.

Jeg tror jeg aldri har gitt opp håpet om å leve videre, komme meg opp, sjøl når alt har vært på sitt svarteste. Det er ikke noe alternativ å legge seg ned og se mørkt på alt. Nei, det er alltid lys i sikte, det tar bare tar litt lengre tid å komme seg dit.

Dagene flyr

Hei alle sammen, håper det er bra med dere. 

Et par dager uten statusmeldinger på Facebook, nesten uvant til å være meg.

Men ikke noe galt for det, bare litt mye aktiviteter akkurat nå. 



Det har vært et par dager med full jobb, og korøvelser, både som dirigent og som sanger. 

En kveld ble brukt som kontordag, fordi jeg måtte ha oversikt over det uendelige havet av papir. Papirløst samfunn....pøh!! 

Nå er vi tilbake i Elverum, for å jobbe mer i leiligheten, men vi ser da resultater etter hver gang. I morgen skal jeg dessuten en tur i puppeklemmer'n, greit å bli fotografert, håper de er like fotogene denne gangen også. ;-)



Til helga er det korseminar, gleder meg til å finpusse sanger og høre flotte korister.

Så da går nå denne helga og. :-)

Ha en finfin torsdag alle sammen.

Klem fra

WenChe

Berre drøym

Lomsk – Berre Drøym

En vakker nattasang spanderer jeg i kveld.

Vær takknemlig for dagen som gikk, og for en ny morgendag når du våkner.

Ingen kan ta øyeblikket, og ingen kjenner sekundene før og etter.

God natt til alle fine!

Fra

WenChe

Kjøkkenoppdatering

Hei og god søndag alle fine!

Her kommer en liten oppdatering fra kjøkkenet hjemme i dalen. Det går sakte framover, men det skyldes rett og slett at min kjære er i full sving med å hjelpe til å tømme inventaret vi har arvet, og det er jammen ingen liten jobb. I tillegg har han noen småjobber ved siden av.

Min kjære er rett og slett en spreking med stor kapasitet, vil jeg si.

Kjøkkenet er en kombinasjon av skap fra kjøkkenet vi kjøpte brukt, og hjemmelagde løsninger som mannen lager selv ved behov. Det kommer også skapdører etterhvert. Benkeplatene som fulgte kjøkkenet var altfor tykke etter vår smak, og det vil derfor bli bestilt helt nye benkeplater. Mellom over- og underskap vil det bli lagt fliser, og det blir kledd inn mot taket, slik at vi ikke får fett og støv oppå skapene.

Her er hjørnet ved døra vi tettet igjen. Hjørneskapene både oppe og nede, samt hyllene har mannen laget selv. Denne benken skal være "kaffebenk".

Her er det andre hjørnet, hvor komfyren jeg hadde med når jeg flyttet oppover, er plassert. Også med hjemmelagde løsninger. Her kommer kjøkkenvifte, og den gamle, stygge vifta i taket blir fjernet. Jippi!!

Her er bakebenken, hvor jeg håper å kunne bli flinkere med kaker og brød. Som nevnt tidligere er det ikke denne benkeplata vi skal bruke, den ligger her bare midlertidig. Men den er solid, så gjenbruk i vaskekjelleren kan bli aktuelt.

At oppussingen av et rom avstedkommer mer jobb, det har vi oppdaget. Vi har et spisskammers innenfor kjøkkenet, som jeg tror blir ofret for en større gang, vi har nemlig et skyvedørsgarderobeprosjekt i sikte. Men mer om dette senere. Som jeg har sagt, det blir nok å blogge om når tiden er inne.

Ha en finfin søndag. 

Klemmer fra 

WenChe

Den enes død den andres brød

Noen har en tendens til å vise sitt egentlige jeg når de jordiske etterlatenskaper skal fordeles. Jeg har mange ganger sett nære søsken bli uvenner når det gjelder.

Nå skulle en ikke tro det var så mye å slåss om, i og med at man ikke får med seg det materielle når man farer hinsides. Men klart, gjenstander med affeksjonsverdi kan kanskje utløse vonde følelser om man føler seg urettferdig behandlet.

Jeg kan på en måte skjønne når rettmessige arvinger løper i tottene på hverandre i kampens hete. Der er jo alle likestilte når det gjelder tilgangen til verdiene. Verre blir det når utenforstående tror de har et langt sugerør inn i honningkrukka, og kommer med antydninger om dette og hint.

Nåvel, selv om det materielle arvegodset er godt til stede, så er det neimen ikke sikkert at den eller de som forvalter dette har ringeste peiling på hva arvelateren har å si om saken. Nettopp fordi det aldri har vært snakket om. Skal man da bare godta krav som stilles? Jeg mener nei, det må være arvingen(e)s mening alene som teller i denne sammenhengen.

Selv er jeg i den situasjonen at jeg er eneste arving til det jeg nå skal forvalte. Og tanken på framtida til mine barn teller nok langt mer enn det som eventuelle utenforstående stiller krav om. 

Vel, konklusjonen blir altså at jeg ikke er veldig lydhør overfor utsagn som: "Husk at jeg eier noe og da...", eier hva da? Jeg har ikke den ringeste anelse om hva som menes her, ingen har noensinne fortalt meg noe om hva som er hva (med mindre jeg nå får vibrasjoner fra det hinsidige), og jeg synes ikke jeg kan imøtekomme påstander tatt fra luften. Så det så.....

Mann=kvinne=menneske

Nå stusser du sikkert, hvordan kan menn og kvinner være like?

Vi har hørt mye om menns og kvinners roller i de siste, om menns rett til å være menn, til å inneha mannens "typiske" egenskaper, og om at kvinner skal være sånn og slik.

I Norge skal det være likestilling, kanskje er denne noe misforstått, ved at det selvfølgelig er blitt en kjønnskamp.

Jeg tror faktisk mere på en menneskekamp, fordi mennesker er ulike. Dette handler ikke om kjønn, men om at vi er ulike og unike alle sammen. Mange kvinner trives best med å jobbe, noen velger å være hjemme med barna. Og det er det samme med menn, noen synes det er pyton å bli pådyttet en pappapermisjon, mens andre synes det er viktig å være sammen med sine barn på heltid.

Hvorfor diskuterer vi i det hele tatt hva som er rett og galt her? Kan ikke alle selv få velge sin vei, uten at det skal diskuteres og kritiseres i øst og vest.

Jeg synes faktisk ikke at det er respekt for mennesket her i dette landet i dag. Noen skal alltid kritisere og diskutere andres valg. Hva er nå vitsen med det?

Våre historiske kvinner som førte kampen for kvinners vilkår fra stemmeretten for 100 år siden, og fram til i dag, har virkelig fått gjennomført kvinners rettigheter. Dette skal vi ikke glemme, for jeg tror neppe at noen av oss ønsker en reise tilbake i tid på det området.

Nei, vi er like, eller ulike, ikke fordi det er kjønn, men fordi vi er mennesker.

Å takle livets gang...

... kan være utfordrende. Det er roligere på bloggen, og jeg er ikke så mye på.

Som datteren min sier: "Vi mister tilknytningen til mitt andre hjem nå, mamma." Ja det er jo sant det, nå er det ingenting igjen av den nærmeste familien, og dermed mister vi litt av vår tilknytning hit.

Vi pakker sammen det som har vært i leiligheten her, og det føles både vemodig og rart at siste rest av generasjoners liv og samlede gjenstander nå er på mine hender.

Jeg skal forvalte det som er igjen på beste måte, og stille ut skattene i vårt eget hjem. Jeg skal sette æren i å minnes det som var, og fortelle historiene så langt jeg kjenner dem videre til mine barn.

Vi får et nydelig hjem når alt er på plass, så mye kan sies. Men planer må tilpasses økonomien, og så må det tas etterhvert.

Vel vi er da nesten i rute.

Fredagsdiktet - Jeg velger meg april

På tide med en ny reblogg fra "Poesikunst". Har ikke fått postet på noen fredager nå, grunnet alt som ha r skjedd med dødsfall og begravelse.

Men nå er jeg tilbake.

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson

Adresseendring

Du kan faktisk flytte når du vil......

Kaffestundenminsin

Da ble det tid for litt kaffe og noe å bite ti.

Tenk at jeg fikk overskudd til å gjøre det en smule hyggelig, tusen takk gode hjelpere.

Fat fra bestefarshuset

I Love You-kopp fra gud vet hvor

Lys hører med, lysestake i arv fra datteren

Og så er selvfølgelig min kjære her......<3

Be yourself

Det koster å være kar

Alt gikk veldig bra på begravelsesdagen og minnesamværet etterpå. Det har også gått bra å pakke ned ting fra leiligheten. Så jeg har i grunnen følt meg ganske bra, overraskende bra.

Mandag morgen våknet jeg med klump i magen og helt skjelven innvendig. Jeg klarte å kjøre ned til Atna, men måtte snu der. Tårene bare strømmet på og jeg måtte bare komme meg hjem.

Det koster altså å være ovenpå noen dager. Tror at grunnen til mine sterke reaksjoner denne gangen er at jeg ikke har noen igjen som tilhører tidligere generasjoner. Jeg kan ikke ta en telefon til himmelen liksom.

Kanskje finnes det andre kommunikasjonsmåter, men de har jeg ikke funnet enda, selv om jeg tror på slikt.

Det er det samme i dag, jeg er i "oppløsning" innvendig, selvtilliten er på bånn og jeg synes ikke at det er verdt å ha med andre å gjøre. Jeg har mer enn nok med meg selv, og er meg selv nærmest.

Men jeg skal da prøve å få gjort litt i dag, det står ei plastkasse med gamle fat og brett her, og den har jeg tenkt å sortere. Skatter som er tatt med hjem fra leiligheten vi holder på å tømme. Skal ta noen bilder senere, og vise dere.

For alt jeg vet, kan det gi litt glede i dagen.

Hva skal jeg si?

Nå har jeg mistet den siste av dem før meg. Dødsfall og begravelse, mye å rydde opp i, og jeg tar på meg den kalde, harde masken og ordner opp i det meste.

Trodde dette skulle gå bra jeg, men nå sier kroppen fra. Her er det full sorgreaksjon i dag, og jeg sliter med klump i magen og tårene bare renner.

Derfor brukes dagen i dag til rekreasjon, og jeg har faktisk fått til å rydde i noen poser osv. Planen er å rydde fra den innerste stua og rydde meg vei gjennom kjøkkenet og ut i gangen. Får se hvor langt jeg kommer, for her må jeg ta det jeg klarer og føler for.

Mer er det ikke å si.......

Farvel

I dag tar vi farvel med min kjære morfar.

Han har levd et veldig langt og godt liv, alltid vandret den gode veien og så lenge jeg har kjent han, har han aldri sagt nei til noe. Den tålmodigste mannen jeg vet om.

Han er den siste jeg har igjen av generasjoner før meg, og det er litt spesielt nå å skulle være den som er igjen.

Men det skal gå, og det blir en vakker ramme rundt en vakker seremoni.

Jeg tenkte på noe da jeg våknet i dag, på hvorfor jeg tar så raske valg. Det er jo intuisjonen min som velger for meg, og den bare gir signaler som er så sterke at jeg kan ikke gjøre annet enn å høre på den.

Så valgene som er tatt for blomster, seremoni og det som skal skje er valgene bestemt av denne evnen. Men selvfølgelig i samsvar med bestefars ønsker (iallefall nesten alle). Noe av det er også min måte å ta avskjed på, og slik synes jeg det skal og må være.

Så da er dagen her, og vi må bare komme oss gjennom.

Landet mot nord

Reisen startet for noen dager siden
og i morgen vil du stå ved en ny port.

Ingebjørg Bratland – Landet imot nord

Uke 11

Ja, den bli nok litt amputert denne uka, ja, ikke at den inneholder færre ukedager altså (for guds skyld ikke!!), men det er blitt litt annerledes det som er gjort.

Mandagen gikk med til å ordne resten av det vi måtte få gjort før vi dro hjem. Ordne resten med bisettelsen, samt levere andre nødvendige papirer og oppsøke de kontorene vi kunne få ordnet med. Resten må nå vente til skifteattesten er i orden. Jeg må innrømme at dirigentrollen ikke ble fylt optimalt på mandagskvelden. Det var i alle fall ikke liv laga å begynne på noe vanskelig. Kombinert med lite folk på stemmene, så ble det til at vi tok det vi kunne best.



Tirsdag var det undervisning som vanlig, og selv om jeg var sliten, så dro jeg allikevel ut igjen på møte angående en revy som skal skrives, og meldte meg til tjeneste med evt skriving/tonesetting og arrangering, koret er jo bedt om å bidra, så da tenkte jeg det var lurt å være med der. Tror dette kan bli gøy.



Dagen i dag har forløpt etter normale regler, lønn har jeg fått heldigvis, og i kveld er det korøvelse med et kor på stedet der jeg jobber. Det skal bli godt å få synge, øve opp stemmen og lytte til en annen dirigents tips om korsysler. Gleder meg til inspirasjon derfra.



I morgen drar vi til Elverum, og forbereder bisettelsen på fredag. Det eneste jeg skal gjøre er å finne sangteksten til kirken på fredag, samt renskrive diktet jeg har skrevet i anledningen. Jeg skal synge og lese i kirken. Etterpå er det minnesamvær, og det er kanskje hyggelig å finne fram et par sanger til det. jeg skal være glad når vi har kommet så langt. Alt er under kontroll altså, takket være gode hjelpere. Vi tar også imot datteren som kommer i morgen. Må organisere litt klær osv da.......så glad jeg har fri, sånn at jeg kan få ordnet dette. Sønnen drar videre til Asker, mens datteren blir sammen med oss.



Lørdag og søndag blir det vel avslapning tenker jeg. Da skal jeg være glad det hele er over.

Nytt kapittel

Jeg blar om en side i boka. Et nytt kapittel starter nå, en ny periode, hvor jeg skal klare meg uten alle som har guidet meg før.

Nå er det kanskje jeg som må være den som tar de rette avgjørelser, som lar livsvalgene være kloke og gode.

Vi teller ned mot bisettelse, det skal bli en vakker stund i kirken, med gode minner i sorgen, og glede midt i alt strevet.

Jeg må få rette en stor takk til deg, min kjære, for den hjelpsomheten og støtten, og ikke minst klokskapen du har vist denne tiden. Du viser virkelig fram at du er et grunnfjell for meg, som jeg kan lene meg mot når ting blir vanskelige. Det betyr utrolig mye å ha en armkrok å ty til, et varmende ord og en klem når uroen herjer. Gjennom dette kan jeg samle krefter og være en støtte for våre barn, og også fylle på min krukke.

Elsker deg høyere enn du aner!

Ein fin dag

av Bjarte Leithaug

Ein fin dag i mars såg eg snøklokka stå
med bjeller så kvite og fine
då tenkte eg, då trudde eg at no var det vår
og kasta bort dei gamle skia mine
men vinteren, ja vinteren den kalde
kvite vinteren var enno like kald

Ein fin dag i april såg eg seljetre stå
med gåsungar mjuke og fine
då tenkte eg, då trudde eg at no var det vår
og kasta av dei varme kleda mine.
men vinteren ja vinteren den kalde
kvite vinteren var enno like kald. 

Ein fin dag i mai såg eg løvetann stå
med gullkroner lyse og fine.
då tenkte eg, då visste eg at no var det vår
og kasta alle sorgene mine
for vinteren ja vintern den kalde
kvite vinteren var ikkje meir å sjå. 

Over regnbågåbrua

Da gikk han over regnbågåbrua og ut av tiden, litt over 100 år etter at han ble født.

Født i ei tid da snøplogen vart kjørt med hest, etterlater seg bærbar PC. Dette beskriver han i et nøtteskall, og betegnende for den store forandringen i verden i hans levetid.

Ei regnfull natt i mars skulle bli hans siste, han var i grunnen mettet av dager nå, og ble så brått sjuk rett etter sin 100 års dag. Heldigvis fikk han være frisk fram til da, og heldigvis slapp han en lang pine.

Så gikk det fort, når han først skulle vandre. Han hadde mange venner her, jeg tror det stod like mange og ventet på han når han kom hjem til stedet han var overbevist om at eksisterte.

Han har det godt nå, og slik kan vi som er igjen her ha det godt når vi tenker på dette.

Hvil i fred.

Så mye som kan skrives

Så mye jeg har planer om å vise dere......

men ingenting er ferdig.....

Kjøkkenet står på halvtolv, overskap er oppe, underskapene består av gamle skap, og fundament til nye, alt inventar befinner seg i esker og skuffer, nye saker som venter på sin plass er ikke utpakket enda, og her går jeg og klør i fingrene etter å få innredet.

I stua, som egentlig er oppusset, er det rot med esker og poser. Vi har halvveis laget en midlertidig kontorplass på gjesterommet, og det funker for så vidt greit.

Soverommet vårt venter på en ny seng, da skal det pusses opp. Forelpig bor vi blant bagger og rene klær, og en gammel seng med utslitte madrasser.

Kottene våre (vi har tre store) er fulle av esker og poser, de venter på mer isolasjon og nye vinduer. Og her skal det innredes med kontor, hobbyrom, bibliotek og walk in garderobe.

Gjesterommene skal gjøres om, og innredes finere.

Badet skal utvides litt, men foreløpig skal jeg friske opp litt.

Ute skal det graves og dreneres rundt huset, og det skal avfuktes i kjelleren. Da kan vi deretter innrede med vaskerom, bod og kjellerstue og verksted til mannen. Ute skal det bygges ny terrasse, det skal lages dør fra stua og ut, og så kan huset males, og uthuset, som for øvrig må innredes fornuftig.
Og så kan vi skape en hage, med NYTT gjerde rundt helst.

Ja, det blir ikke arbeidsledighet her i gården, og det blir nok å blogge om, men ikke enda.

Da gjenstår bare å ønske dere en god torsdag da, puuuh......

Boksignering

"Drømmer som aldri ble" - har du lyst på en spesiell gave til deg selv eller noen andre som har alt, så synes jeg du skal kjøpe en diktbok. Jeg er superstolt over å få lov til å presentere boka og diktene på denne måten og gleder meg til å treffe dere.

Jeg inviterer til boksignering i Elverum to dager på rad.

Fredag, altså i morgen, signerer jeg boka hos Norli på Kremmertorget mellom kl 12 og 14.



Lørdag er det signering hos Notabene på Martnssenteret mellom kl 12 og 14.



Og for de som vil høre diktopplesning, deltar jeg på Åpen Poesiscene på Tante Gerdas scene på Hamar, lørdag kl 16.30.



Velkommen skal dere være!

Spark i baken

Ja, jeg må gi meg selv et skikkelig spark bak, her driver jeg og glemmer at jeg har et takknemlighetsprosjekt på gang. Hver dag egentlig, om jeg må be. Jeg har andre prosjekter også, og det er ikke fett der heller med hukommelsen.

Vel vel, noe slo meg og det er at i dag er jeg takknemlig for at jeg har evnen til å drømme, for uten drømmer går heller ikke verden framover.

"Sikter du mot stjernene havner du kanskje på taket."

kunstfrahjertet.blogspot.com

Stillhet

...og også for å få inspirasjon til blogginnlegg og andre prosjekter

"Et villspor i kjent landskap"

er tittelen på min neste diktbok. Her vil du finne 50 helt nye dikt om et levd liv - nemlig mitt.
På godt og vondt vil jeg ta dere med til landet jeg kom fra.

Hagedrømmer

Hagedrømmen min finnes fremdeles i hodet, og jeg tror ikke det blir noen realisering av den før tidligst neste år, hmmmmm, neste januar, tro?

Grunnen til dette er at vi skal grave og drenere rundt huset i sommer, og selvfølgelig innebærer det også ny terrasse og inngangsparti, samt ny dør ut til terrassen.

Og så er jeg glad for at min kjære morfar har kviknet litt til igjen, kanskje blir det en vår.......

Tidligere hage- og blomsterinnlegg kan leses i bloggen I vår hage.

Pust fra regnbuelandet

Dette bildet har jeg "lånt" fra Facebookvenn Gerd Reidun Sæbø, og det ga et slags svar på innlegget jeg måtte skrive i går kveld.

Men jeg tror altså det er sånn det ser ut:

Samtaler om døden

Dette er et innlegg jeg synes det er veldig vanskelig å skrive, men samtidig blir jeg skjøvet mot det og kan på en måte ikke unngå det.

Vi vet alle om døden, vi vet at alle før eller senere skal dø, men alle håper det blir senere, selvfølgelig gjør vi det. Det er greit å utsette litt til det uunngåelige.

Men ansikt til ansikt blir det plutselig viktig for meg å ta opp dette temaet. Jeg er nå i den situasjonen at min kjære bestefar, som har rukket å bli 100 år, har havnet på sykehus med hjerneblødning og lungebetennelse. Når han er våken er han klar og kjenner oss igjen, og innimellom er han våken. Han tenker mye sier sykepleierne, han tenker på døden. Og det er sannelig ikke så rart.

Min bestefar har tenkt lenge, kanskje mange år, og han har forberedt seg godt. Jeg og har vært gjennom dette før, men da kunne jeg ikke kommunisere, fordi jeg enten ikke rakk å være der, eller fordi det var snakk om koma.

Men nå er det annerledes, og jeg har begynt å tenke på, hva sier vi til en gammel mann, som er 100 år, og som tenker på døden. 

Jeg vet at store deler av denne reisen må han klare alene, men jeg er den som følger han lengst på veien. Jeg er nærmeste pårørende, og sammen med min mann og mine to barn er vi alene om alt sammen. Så jeg vet at mye faller på meg.

Jeg kjenner at dette påfører meg en smerte, men jeg tenker at dette er noe som gir meg en eller annen lærdom, og her er nok den universelle planen å føre meg nærmere dette. 

Hvordan er det å ligge å vite at man skal gå bort? Det må være en stor sorg, det å skulle skilles fra sine nære og kjære. "Jeg skulle vært hjemme!" sier han med tårer i øynene i dag. Være bekymret for oss, for det vet jeg at bestefar er. Ikke få være med mere sammen med sine venner som har betydd så mye for han. Og så redselen for det som skal skje, det som kanskje er nær forestående. Kommer jeg dit jeg tror?

Hva sier vi og hva gjør vi, hvordan hjelper vi han gjennom dette? Og hvilken tro skal jeg trekke fram, tenker jeg plutselig. Min universelle, eller kommer barnelærdommen med troen på Jesus Kristus. Er det engler som kan hjelpe?

Min første tanke er at han møter igjen sine kjære, sin mor og far, sine søsken, sin kone, sin datter, og alle andre gode venner som har reist før han. Jeg tror de venter på han der, og at han får se dem og får vite at han er trygt framme. Jeg tror han kommer til å kjenne en så stor godhet at han ikke bekymrer seg mer om oss her på jorda. Han kommer til å ha det godt, være rørlig og førlig uten å trenge mer hjelp, slik han var før han ble syk.

Det er det jeg vil formidle, jeg ber nok om hjelp til å tørre å si det, for jeg vet jeg må det. Da skal dette gå bra.

Så kjære bestefar, jeg skal følge deg på veien, så langt det går, til jeg må si farvel. Da skal jeg vinke til deg, og ønske deg god tur hjem.

Jeg sier som Vidar Sandbeck, gjennom den sangen du er så glad i:

"Jeg tar deg i handa og føljer deg over e regnbågåbru."

Takk for....musikken

I dag er jeg takknemlig for musikken som finnes i mitt liv. Takk for evnen til å lytte, takk for evnen til å skape.